Juridisk metode

Oppsummering av kapittel 2

Rettsanvendelsen har tre deler. Faktum må klarlegges. Rettsregelen må klarlegges. Deretter må rettsregelen anvendes på faktum (subsumsjon). Den juridiske metoden handler om hvordan vi skal finne frem til innholdet i rettsreglene. Altså trinn nr. 2 i rettsanvendelsesprosessen. Alle som ønsker å bli forstått og respektert når de skal argumentere i juridiske spørsmål, må benytte den juridiske metoden.

De kildene som sier noe om hva en rettsregel er, kaller vi rettskilder.

Juridisk metode består av tre hovedspørsmål: Hvilke rettskilder er relevante (relevans)? Hvordan skal vi tolke de enkelte rettskildene (tolkning)? Og til slutt: Hvordan skal de ulike rettskildene veies mot hverandre når de har forskjellige svar (vekt)?

Relevante rettskilder er: lovtekster, lovforarbeider, rettspraksis, praksis fra andre myndigheter, sedvane, juridisk teori, reelle hensyn, internasjonal rett/folkerett.

Lovtekster er rangert etter trinnhøydeprinsippet med Grunnloven øverst, deretter alminnelige lover og til slutt forskrifter. Rettspraksis er ikke rangert på samme måte, men dommer fra Høyesterett er klart viktigere enn dommer fra lagmannsrett og tingrett. Høyesterettsdommer av stor vekt kaller vi prejudikater.

Uklarhet og flertydighet i språket, forandringer over tid og bruk av faguttrykk er blant de forhold som gjør at rettskildene må tolkes. Hovedregelen ved tolkning er at alminnelig språkbruk skal legges til grunn. Sammenhengen med den øvrige teksten og andre rettskilder avklarer gjerne slike uklarheter. Ved endringer i betydning over tid skal betydningen da rettskilden ble formulert, legges til grunn. Faguttrykk skal vanligvis forstås slik de blir benyttet i den faglige sammenhengen. Loven er ofte utgangspunktet for tolkningen. Tolkningsresultatet får en når en sammenligner lovteksten med den rettsregelen en kommer frem til. Tolkningsresultatet kalles ulike ting. Ordlydsfortolkning (en tar loven på ordet), presiserende tolkning (rettsregelen har et mer presist innhold enn lovteksten), innskrenkende tolkning (rettsregelen omfatter mindre enn lovteksten), utvidende tolkning (rettsregelen omfatter flere forhold enn lovteksten), analogisk tolkning (rettsregelen blir anvendt utenfor lovens ordlyd, men på et lignende forhold) og antitetisk tolkning (motsetningsslutning).

Dersom rettskildene ikke gir det samme svaret, må de veies mot hverandre. I denne avveiningen er vekten til de ulike rettskilder viktig. Generelt gir listen over relevante rettskildefaktorer også en pekepinn om vekten, slik at vekten er større jo høyere opp på listen en er. Konkrete forhold ved hver enkelt rettskilde påvirker også vekten. Dersom to lovbestemmelser regulerer samme forhold, kan de lede til to rettsregler som har ulik løsning. Da snakker vi om regelkollisjon. En trinnmessig høyere lovtekst går da foran (lex superior-prinsippet). Hvis ikke lex superior-prinsippet løser spørsmålet, må det løses på bakgrunn av en avveining av prinsippene om at en spesiell regel går foran en generell (lex specialis-prinsippet), og at en ny regel går foran en eldre (lex posterior-prinsippet).

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 26.09.2007

© Cappelen Damm AS