Kapittel 4 - Arverett

Oppsummering kapittel 4

Mens en lever kan en fritt selge, gi bort, ødelegge eller pantsette sine eiendeler. Slike disposisjoner som oppfylles mens man lever kalles livsdisposisjoner. Arveretten dreier seg om de disposisjoner som først skal oppfylles etter at en er død. Dette reiser to spørsmål: 1) Hvem som er arving? 2) Hvordan skal arven fordeles mellom arvingene?

 

Arving kan være basert tre grunnlag: 1) Slektskap. 2) Ekteskap/partnerskap.            3) Testament.

Dersom avdøde ikke har opprettet testament bestemmer arveloven hvem som er arving, og hvor mye hver arving får. Reglene i arveloven gir arv til dem man antar står avdøde nærmest.
 
Arveloven har tre arvegangsklasser, jf. al. §§ 1-3. Dersom det er arvinger i første arvegangsklasse blir det ingen arv til de i andre og tredje arvegangsklasse. Hvis ikke går arven til de i andre arvegangsklasse. Det er bare dersom det ikke er noen arvinger i verken første eller andre arvegangsklasse at det blir noen arv til de i tredje arvegangsklasse.
 
Første arvegangsklasse er barna (livsarvingene) til avdøde, jf. al. § 1 første
ledd. Barna deler som hovedregel arven likt. Dersom et barn er død deler dennes barn (livsarvinger) dennes del av arven.
 
Andre arvegangsklasse er avdødes foreldre, jf. al. § 2 andre ledd. Dersom en eller begge av foreldrene er død fordeles arven på dennes barn (livsarvinger). Dersom en av foreldrene ikke har livsarvinger, fordeles hele arven på den andre av foreldrenes gren.
 
Tredje arvegangsklasse er avdødes besteforeldre, jf. al. § 3 første ledd. Arven fordeles på samme måte som mellom foreldrene dersom disse ikke lever.
 
Ektefelle/partner mottar arv i henhold til arveloven kapittel 2. For en ektefelle/partner er likevel retten til å sitte i uskifte i arveloven kapittel 3 viktigst.
 
Samboere har ikke rett til arv etter arveloven. Mange samboere oppretter derfor gjensidig testament.
 
Et testament inneholder bestemmelser om hva som skal skje med eiendeler en person eier etter hans død (dødsdiposisjoner). Det stilles krav til testators testasjonsevne, jf. al. §§ 48 og 62. Et testament er som hovedregel bare gyldig hvis det er opprettet skriftlig og signert av testator og to myndige vitner, jf. al. § 49.
 
Dersom avdøde ikke har ektefelle/partner, slektninger eller testament,
tilfaller arven staten, jf. al. § 46. Skifte vil si fordelingen av avdødes eiendeler og formue. Hovedregelen er privat skifte. Privat skifte gjennomføres bare dersom noen påtar seg ansvaret for avdødes gjeld, jf. sl. § 78 første ledd. Det foretas ingen kontroll av gjennomføringen av et privat skifte. Hvis arvingene ikke blir enige, eller dersom ingen påtar seg gjeldsansvaret, åpnes det offentlig skifte.
 
Uskifte vil si at delingen av avdødes eiendeler utsettes, slik at gjenlevende ektefelle/partner beholder råderetten også over avdødes eiendeler. Uskifte gjelder bare felleseiemidler, ikke eiendeler som er i særeie, jf. al. § 9 andre ledd. Dersom avdøde hadde barn med andre enn lengstlevende ektefelle/partner (særkullsbarn), må de samtykke dersom lengstlevende ønsker å sitte i uskiftet bo, jf. al. § 10 første ledd. I uskifte kan lengstlevende råde som eier, jf. al. § 18. Lengstlevende kan likevel ikke gi bort fast eiendom eller gaver som står i misforhold til boet, jf. al. § 19.
 
Dersom arvelater ikke oppretter testament fordeles arven mellom slektsarvingene. Dersom arvelater etterlater seg ektefelle arver ektefellen alt hvis det bare er arvinger i tredje arvegangsklasse, jf. al. § 6 andre ledd. Hvis det bare er arvinger i andre arvegangsklasse arver ektefellen 50 % og slektsarvingene 50 %, jf. al. § 6 første ledd. Hvis det er arvinger i første arvegangsklasse arver ektefellen 25 % og slektsarvingene 75 %, jf. al. § 6 første ledd. Dersom arvelater oppretter testament er det grenser for arvelaters testasjonsfrihet både i forhold til livsarvinger og ektefelle/partner.
 
Ektefellens minstearv går foran livsarvingenes pliktdelsarv, og utgjør 4 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) hvis det er arvinger i første arvegangsklasse og 6 G hvis det er arvinger i andre arvegangsklasse, se al. § 6 første ledd. Livsarvingene har krav på pliktdelsarv på minst 2/3 av formuen, jf. al. § 29 første ledd. Pliktdelsarven er likevel aldri større enn kr. 1 000 000 per barn og kr. 200 000 for fjernere livsarvinger (barnebarn mv.).
 
Det er som hovedregel arveavgift på all arv, og også visse gaver. Dette er regulert i en egen lov om arveavgift. Arveavgiften er progressiv (økende). Det betyr at jo større arven er, jo større andel av arven må betales i arveavgift.
 
Etter samisk rettstradisjon arver det yngste barnet alt.
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 23.08.2007

© Cappelen Damm AS